Vi hadde unga jevn i alder
I barnehagen va det dem
Det tok ikkje lang tid før ho ba oss hjem
Ho viste mæ sitt kjøkken
Praten fløyt på nordnorsk dialekt
I lag satt vi ned og laga siste rett
Med ett blei ho stille, ho retta sæ opp
Ho va fast i blikket da ho sa
Den dagen det blir fred
æ love dæ, Sigrun
Da skal æ ikkje fly, da skal æ gå
på mine føtter
hele veien hjem
til mine røtter
Æ skal hjem
Det e der mitt hjerte hvile
Tretten år tilbake
Irak i slutten av april
I skyggen av natt ble han borte med i en bil
Ho våkna tilen stillhet
Fikk ikkje sjans til å holde han igjen
Sku ho nån gang se han rekke frem
En skam for familien der ho sto uten mann
og trua måtte ho holde aleina
Dagan ble itil uke
Spørsmålan hang der uten svar
og guttan vokste til uten far
Uken blei til måneda
Månedan blei til år, men ho bar
Den timen han ringte skulle ho være klar
Ho e en av de fra TVen din
som går mellom murstøv og støy
Nu sitt ho her, har middag til mæ
ved et kjøkkenbord på vinterjord
Ho fortell om de grønneste lundan
Om frukttrær i hver ei grend
Om frihet i sommerkjole og om at landet skal spire igjen
Og æ forstår ikkje kordan ho gjør det
Kor hente ho motet i fra?
Å stable et liv på beinan her
når alt det ho vil e å dra
Den dagen det blir fred
æ love dæ, Sigrun
Da skal æ ikkje fly, da skal æ gå
på mine føtter
hele veien hjem
til min røtter
Æ skal hjem
Det e der mitt hjerte hvile