Det e fortsatt mitt, detta strøket nordøst i byen
Gamle Bergensgata byr mæ med og opp
Det har gådd nån år og løvet ligg tett over fortauet
Og for første gang ser æ ikkje etter dæ
Dem har reist ei blokk der den store eika sto
Utafor der kor æ brukte å bo
Æ går forbi cafeen med den gode kaffen
Nu har de nye skilt, malt og skifta navn
Nån meter til står bygård`n like stødig
som den har stått der i snart hundre år
Og æ tenke kort; likne æ på ho
Som e der med dæ kor æ brukte å bo
Det ligg en sang i bruset fra trækron` i parken
og langt inni her kjenne æ den igjen
Tar du vare på det vi skreiv igjennom åran
og alt det vi så for første gang
Så håpe æ du ikkje lot det gro
det ugress` som vaks der vi brukte å bo
Åran fra den byen står som laminert
Vi har det vi va og det kan ingen ta
Men i skoen lå en lengsel som holdt mæ distrahert
Når du ser det går bra, vil du glemme alt da
Æ visste nok at det aldri va for alltid
Men æ vet ikkje kem æ mest bedro
Ei vet æ vel om du nån gang forsto
At æ ikkje kunne bli der i oppgang nummer 2
Men æ blei den æ e der æ brukte å bo